På gjensyn!

I morgen reiser vi til Norge. Nå sitter vi litt tafatte og venter på at det ukjente. Vi vet ikke helt om vi skal le eller gråte. Afrika har vært helt fantastisk, interessant, lærerikt og ikke minst underholdende. Likvel ser vi frem til å treffe på kulda i hjemlandet vårt, kjærester, familie, venner, perifere venner, bekjente og diverse skuelystne.

For de som lurer på hvordan de siste ukene for oss har skal vi ta en rask oppdatering: søndag
24. februar dro vi avsted; først innom ei masaikirke, så til Tanzania. Her fikk vi besøke Rwanda domstolen, markedsplasser og diverse billige restauranter. Deretter hadde vi noen deilige dager ved bassengkanten hjemme hos vår Pokot-lærer, Jostein Holmedal. Ellers har vi bare hatt litt undervisning og siste handleturer. Ja, vi fikk 56 kilo bagasje. Her kommer vi!

Boksalg etteter gudstjenesten i Masaikirka.

Masaidame.

Bananutvalg.


Marie ble temmelig utkjørt av å kle seg som afrikanere...

Markedsplass...

...på vei hjem kjørte vi gjennom en orkan.

Avreisedagen fra Tanzania ble Lene syk og kastet opp flere ganger. På bildet kommer Karen Elise - som den legedatter hun er - med medisiner.

Siste undervisningsdag...

Hele gjengen med lærer Philip!

Mount Kenya

Lene dro av sted for å bestige Mount Kenya.

Det var en flott tur, dog hun savnet Marie fryktelig da hun satt og så på soloppgangen...

Kysten

Som nevnt tidligere har vi nylig hatt en tre-ukers utflukt til kysten av Kenya. Vi besøkte Voi, hvor vi fikk oppleve radioarbeidet, og Msambweni, der muslim-misjon var i fokus. Herlig å komme seg bort fra hovedstaden igjen - og særlig å få møte havet som vi liker så godt.

En av dagene dro vi til en slangepark. Litt skeptisk til sikkerheten, ettersom de fleste burene sto for fall. Likevel ble vi go'venner med amfibiene. Dette er en kvelerslange som ble fanget på en golfbane like ved. Herlig type!






Mens Marie og Karen Elis var på sykehuset og tok malariatester, koste Lene seg med de lokale. De tok henne inn i varmen, og brukte henne som gratis arbeidskraft. Her lager hun takplater av palmeblader til de lokale hotellene.

Avslapping på ekte digo-vis. Helt normalt å legge inn en sovepause i besøket.

På besøk i en masai-landsby fikk Marie æren av å melke ei ku. Det gikk over all forventning. Melka kom riktig nok ikke oppi melkeflaska, men til å være ei jente med tidligere kuskrekk, sier hun seg fornøyd!

Klasserommet vårt i Msambweni.

På besøk i ei kirke full av liv og røre! Her var det sang og dans på høyt nivå!

Dr. Lucy i aksjon med hjemme-utgaven av malariatester.
Både hun og sykehuset kom til den konklusjon at de to utslåtte ikke var bærere av denne sykdommen. Heldigvis!

SAFARI

Onsdag 30. januar dro TeFT-gjengen i lag med Helga og Arnfinn Røyland ut på Safari. Stedet var Voi (Voi høgt oppå fjellet), parken var Tsavo. Dette er den største nasjonalparken i Kenya, og er omtrent på størrelse med Rogaland fylke. Vi hadde altså nok av plass å boltre oss på; hvis man ser bort ifra det faktum at vi måtte holde oss i bilen for å unngå å bli løvemat. Marie ble likevel nødt til å teste grensene, og lystret kallet fra sin trange blære. Det var her viktig at hun bare gikk rett utenfor bildøra, med ansiktet vent mot buskene så ingen kunne angripe bakfra.


Vi levde så nær naturen som mulig - i telt midt blandt bushbabies, elefanter og andre mystiske dyr. Helga ble angrepet av en gigantisk, potetstjelende bavian, mens Marie forsøkte tappert å skrike bort en liten ape idet den gjorde sitt inntog i nutellafrokosten. Lene lot seg fascinere av dyrlivet på det aktuelle sanitærfasilitetet; flaggermus i tak, kakkerlakk på gulv, gekkoer på vegg og frosker som dukket opp i doen under nedskyllingen.


Marie speider etter løvene...
Første kvelden bød på uvanlig mye spenning. Vi møtte en gjeng løvinner, som snart fikk snusen på de 500 bøflene like ved. Jakten gikk sin gang, men løvene måtte se nederlaget i øynene etter en imponerende forestilling.














Etter nesten tre flotte dager var vi slitne, men fornøyde over å ha sett over 30 forskjellige dyrearter (ikke inkl. fulger).

Gepardkos

I slutten av januar følte Marie plutselig på et savn etter dyrisk nærhet. Ettersom apene nå har forsvunnet fra tomta så Lene intet annet råd enn å sende henne av sted til Animal Orphanage. Der fikk hun både kos og skrekk - sistnevnte i form av en bøffel ved navn Robert som bestemte seg å rømme fra innhegningen. Til alt hell gikk det godt. Ellers fikk hun leke med både løve og gepard.

Kibera - sterkt gjensyn

Dette er bilder fra den lutherske kirken i Kibera-slummen hvor vi har vært på besøk flere ganger. Her drives i tillegg både en barneskole og en helseklinikk. Da vi besøkte dem før jul, viste de stolt frem den splitter nye klinikken, og skolen som regnes som en av de beste i Kibera. Under opprøret ble det gjort store skader på området; bygningene ble satt i flammer, og alt av verdi frastjålet. Det var en sterk opplevelse å komme tilbake og se forandringene. Særlig det å møte de menneskene som var berørt, og oppleve takknemligheten over at ingen personer var kommet til skade, samt troen på at Gud vil finne en løsning.

Så drar vi sørover igjen...

Til våre kjære lesere!
Siden forrige innlegg har fortsatt holdt oss i Nairobi og fått my bra undervisning. Vi har ikke vært særlig flinke til å dele med dere alle våre hverdagsopplevelser, og det er beklagelig. Nå har det seg i tillegg slik at vi de neste 3 ukene vil være nede ved kysten av landet - nærmere bestemt Voi og Msambweni - noe som vil gjøre denne bloggen enda mindre attraktiv. Vi håper likevel dere kikker innom igjen i midten av februar, for da skal vi komme med en solid oppdatering!

Ha en strålende vinter så lenge!