Nå er det drøye 2 uker siden vi forlot Nairobi, og begav oss ut på den 10-timers lange bussturen opp til Pokot. Vi fikk sannelig merke betydningen av sangen ”Humpetitten” på både kropp og sjel. Det gikk særdeles fort på heller dårlige veier. På tross av at dette var et offentlig og noe skrøpelig transportmiddel, suste vi stadig forbi nyere og det som med våre norske øyne så ut som mer egnede ”safari-biler”. Uten å overdrive tør vi påstå at det ble oppimot 100 forbikjøringer. Dette resulterte i at vi for det meste befant oss i høyre kjørebane, noe som er urovekkende med tanke på at det i Kenya normalt er venstrekjøring. Vi overlevde likevel.
For tiden holder vi hus ved Kapenguria Bible Centre, ca. 2000 m.o.h. Temperaturen er veldig behagelig, oppimot 30 grader i skyggen – og varmere skal det bli, vi går nemlig mot sommer i Afrika. Her får vi mye bibelundervisning ispedd en god dose praktisk lære. Kultursjokkene kommer som perler på en snor; det er bare å kaste seg ut i det og håpe på
det beste. Møte med afrikanere som omtrent ikke har sett hvite før, er utrolig spesielle. Det finnes ulike typiske reaksjoner:
a) De blir stående måpende med åpen munn, og stirre usjenert over lengre tid.
b) De begynner skratt-le over enhver bevegelse vi foretar oss. Peker gjerne.
c) De kommer snikende bakfra for å kjenne på hud eller hår.
d) De virker skremt, og gjemmer seg når vi prøver å få kontakt.
Ellers blir de fleste barn voldsomt oppglødde når de får se oss ”mzunguer”, og løper gjerne etter bilen mens de skriker utrettelig: ”how are you?”. De voksne kenyanerne er óg veldig imøtekommende og vennlige. Det virker som om de alltid har tid til en prat.
A Bugs Life
En av de første dagene våre her, fikk vi den ære å bli besøkt av en voldsom, flygende teremittsverm. Etter råd fra onkel Ole (Herr Kiplesund, tidligere misjonærbarn), fanget vi noen av disse skapningene og stekte dem i smør og salt. Det smakte som en blanding av popcorn og bacon-snacks.
Ellers kan vi nevne at førstekommende fredag er dagen vi reiser til Chesta for en ukes tid. Her skal vi få smake mer på det ekte bushlivet (altså: null nett). Dessverre må vi meddele dere at vår generelle internett-tilgang er svært redusert. Vi gjør vårt beste, men kan ikke love like hyppig oppdatering som i Nariobi. Likevel er det utrolig hyggelig å få kommentarer, og det settes stor pris på at dere følger så ivrig med!
God bless!
For tiden holder vi hus ved Kapenguria Bible Centre, ca. 2000 m.o.h. Temperaturen er veldig behagelig, oppimot 30 grader i skyggen – og varmere skal det bli, vi går nemlig mot sommer i Afrika. Her får vi mye bibelundervisning ispedd en god dose praktisk lære. Kultursjokkene kommer som perler på en snor; det er bare å kaste seg ut i det og håpe på
det beste. Møte med afrikanere som omtrent ikke har sett hvite før, er utrolig spesielle. Det finnes ulike typiske reaksjoner:a) De blir stående måpende med åpen munn, og stirre usjenert over lengre tid.
b) De begynner skratt-le over enhver bevegelse vi foretar oss. Peker gjerne.
c) De kommer snikende bakfra for å kjenne på hud eller hår.
d) De virker skremt, og gjemmer seg når vi prøver å få kontakt.
Ellers blir de fleste barn voldsomt oppglødde når de får se oss ”mzunguer”, og løper gjerne etter bilen mens de skriker utrettelig: ”how are you?”. De voksne kenyanerne er óg veldig imøtekommende og vennlige. Det virker som om de alltid har tid til en prat.
A Bugs Life
En av de første dagene våre her, fikk vi den ære å bli besøkt av en voldsom, flygende teremittsverm. Etter råd fra onkel Ole (Herr Kiplesund, tidligere misjonærbarn), fanget vi noen av disse skapningene og stekte dem i smør og salt. Det smakte som en blanding av popcorn og bacon-snacks.
Lørdag 17. november var det Tegla Louroupe Peace Race her i byen (Makutanu). Strømmen av deltakere var mildt sagt enorm. Vi fikk den tvilsomme ære å løpe i eliteklassen (10km), ettersom frykten var stor for at vi skulle kapre premien i amatørklassen. Dette viste seg å være ubegrunnet frykt. Ettersom vi befinner oss på et ekstremt høydenivå, hvor lufta er meget tynn, hadde vi liten sjans til å hevde oss på noe som helst område. Vi fikk oppleve noe høydesyke, som besto av kvalme, smerter i innvoller, hodepine og hjertestikk. Det var fint å komme i mål. Marie var særdeles fornøyd med at noen afrikanere ledet henne på en snarvei, som gjorde at hun slapp de siste 3 km. Hun løp villig etter anvisning, og var noe sjokkert da hun ankom stadion i en nogenlund god tet.
Ellers kan vi nevne at førstekommende fredag er dagen vi reiser til Chesta for en ukes tid. Her skal vi få smake mer på det ekte bushlivet (altså: null nett). Dessverre må vi meddele dere at vår generelle internett-tilgang er svært redusert. Vi gjør vårt beste, men kan ikke love like hyppig oppdatering som i Nariobi. Likevel er det utrolig hyggelig å få kommentarer, og det settes stor pris på at dere følger så ivrig med!
God bless!
