Juletrefest!

I går kveld var den store kvelden. Vi fikk oppleve en juletrefest uten sidestykke. Her var det over 100 gjester som kom sammen for å feire høytidens glade budskap. Høydepunktet var uten tvil Papapano-skuespillet fremført av de yngste skolebarna. Ellers fikk vi servert flotte julesanger (både kor og allsang), mat, tradisjonelle julekaker og riskrem! Til sist fikk vi skikkelig hjemlengsel da vi flokket oss rundt juletreet og sang av hjertets lyst.

Det var mange barn tilstede, og gleden ble stor da julenissen fra selveste Kilimanjaro dukket opp midt under fremføringen av "På låven sitter nissen".

Ingenting manglet for å gjøre dette til en uforglemmelig kveld. Og vi er nå klare for skikkelig julefeiring. I morgen ettermiddag tar vi tog fra kolonitiden (www.) nedover til kysten av landet, nærmere bestemt Mombasa. Her skal vi tilbringe 8 netter på hotell, før vi returnerer til Nairobi for å feire nyttårsaften.

Nå vil til sist benytte anledningen til å ønske dere alle en god og velsignet julehøytid. Vi setter umåtelig stor pris på alle som følger med og tenker på oss! Tusen takk for det gamle!

(Dersom noen skulle ønske å slå på tråden, er vi tilgjengelige på Maries mobil: +254 728 027965)

Vismenn fra Østen

Mandag 17. desember fikk vi den ære av å motta ærverdig besøk fra Eivind Haaland med følge i form av amerikansk venn (Matt). Marie og Lene tok på oss oppgaven med innføre gutta i den afrikanske kulturen og kom me nyttig - og til dels overflødig informasjon om hvordan overleve i landet. Vi hentet ferskingene på et kjøpesenter, og brakte dem i noe skranglete lokaltransport tilbake til Scripture Misson (hvor vi holder hus). Her fikk de en smakebit av det harde TeFT-liv med både ferdiglaget middag, bassengkos, gratis internett, volleyball og UNO.

Til Geir og Grete Haaland: Vi kan bekrefte at sønnen deres holder seg godt og er ved friskt mot for oppgavene som ligger foran. Så dere kan bare slappe av i julefred.

Da vi var lei gjestene, ba vi en bønn for hjemreisen før vi sendte dem av gårde i en taxi. Vi har ikke hørt noe fra dem etter dette. Vennligst legg inn kommentar dersom noen har informasjon om de fremdeles er i live.

Heltane fra sørlandet + julenissen = sant.

Eivind og Matt koser seg i den grønne ”gangster-matatu’en” (minibuss) med flatskjerm og musikk-video. Pris for 45 min: i underkant av 5 kr. Marie spanderer! :P

Tilbake til sivilisasjonen

Da var de 5 ukene i Pokot overlevd, og vi er vel "hjemme" i Nairobi igjen. Det går mot jul og sommer her i Kenya. Selv om det er litt vanskelig å få like god julestemning som i gamlelandet, gjør vi vårt beste ved å ha pakkekalender, adventlys, "Jul i Skomakergata" og Susanns blinkende plastikktre - alt dette ispedd en god dose julehymner. Så vi har det bra!

Det er blitt opplevd en hel del siden forrige innlegg, og vi velger å oppsumere i korte trekk.
Vi presenterer Pokot-kavalkaden:

Her ligger vi og slikker sol på sømmelig vis ved jente-huset på Kapenguria Bible Centre. Konservativ klesstil ble praktisert på daglig basis.

Karibu, feel at home! Typisk do ute i misjonsfeltet - herlig! Vi anbefaler å holde pusten og håpe på det beste. Marie

kjenner fortsatt på frykten for å snuble seg fast i hullet...

På vei til Chesta - en misjonsstasjon nede ved slettene i en trykkende hete! Her er en over middels god afrikansk vei.

På vei opp til Kogh - et heftig høyt fjell i Chesta. Afrikanerne på bildet var bærerne som tok seg av bagasjen vår!

Her overnattet vi på toppen av Kogh. Vi lå godt og tett; Marie i det trangeste myggnettet med 4 personer på 120 cm. Begrensede snu-muligheter.

Her står vi i Rorok (i nærheten av Chesta) - rimelig bush. Ingen McDonald's i sikte.
















Evangelisering under et tre i Rorok.
















Vi pakker sammen og drar tilbake til Kapenguria. Det var et veldig spesielt opphold fulle av intrykk.
















Lene slo på stortrommen 7. desember, og kjøpte en sjokolade da hun feiret 1-årsjubileum for henne og Gjermund. Det meldes også om at Marie og Fredrik samme dag tok fatt på sin 16ende måned. Hurra!

Vi er i Kapenguria, POKOT

Nå er det drøye 2 uker siden vi forlot Nairobi, og begav oss ut på den 10-timers lange bussturen opp til Pokot. Vi fikk sannelig merke betydningen av sangen ”Humpetitten” på både kropp og sjel. Det gikk særdeles fort på heller dårlige veier. På tross av at dette var et offentlig og noe skrøpelig transportmiddel, suste vi stadig forbi nyere og det som med våre norske øyne så ut som mer egnede ”safari-biler”. Uten å overdrive tør vi påstå at det ble oppimot 100 forbikjøringer. Dette resulterte i at vi for det meste befant oss i høyre kjørebane, noe som er urovekkende med tanke på at det i Kenya normalt er venstrekjøring. Vi overlevde likevel.

For tiden holder vi hus ved Kapenguria Bible Centre, ca. 2000 m.o.h. Temperaturen er veldig behagelig, oppimot 30 grader i skyggen – og varmere skal det bli, vi går nemlig mot sommer i Afrika. Her får vi mye bibelundervisning ispedd en god dose praktisk lære. Kultursjokkene kommer som perler på en snor; det er bare å kaste seg ut i det og håpe på det beste. Møte med afrikanere som omtrent ikke har sett hvite før, er utrolig spesielle. Det finnes ulike typiske reaksjoner:
a) De blir stående måpende med åpen munn, og stirre usjenert over lengre tid.
b) De begynner skratt-le over enhver bevegelse vi foretar oss. Peker gjerne.
c) De kommer snikende bakfra for å kjenne på hud eller hår.
d) De virker skremt, og gjemmer seg når vi prøver å få kontakt.

Ellers blir de fleste barn voldsomt oppglødde når de får se oss ”mzunguer”, og løper gjerne etter bilen mens de skriker utrettelig: ”how are you?”. De voksne kenyanerne er óg veldig imøtekommende og vennlige. Det virker som om de alltid har tid til en prat.

A Bugs Life

En av de første dagene våre her, fikk vi den ære å bli besøkt av en voldsom, flygende teremittsverm. Etter råd fra onkel Ole (Herr Kiplesund, tidligere misjonærbarn), fanget vi noen av disse skapningene og stekte dem i smør og salt. Det smakte som en blanding av popcorn og bacon-snacks.

Lørdag 17. november var det Tegla Louroupe Peace Race her i byen (Makutanu). Strømmen av deltakere var mildt sagt enorm. Vi fikk den tvilsomme ære å løpe i eliteklassen (10km), ettersom frykten var stor for at vi skulle kapre premien i amatørklassen. Dette viste seg å være ubegrunnet frykt. Ettersom vi befinner oss på et ekstremt høydenivå, hvor lufta er meget tynn, hadde vi liten sjans til å hevde oss på noe som helst område. Vi fikk oppleve noe høydesyke, som besto av kvalme, smerter i innvoller, hodepine og hjertestikk. Det var fint å komme i mål. Marie var særdeles fornøyd med at noen afrikanere ledet henne på en snarvei, som gjorde at hun slapp de siste 3 km. Hun løp villig etter anvisning, og var noe sjokkert da hun ankom stadion i en nogenlund god tet.

Ellers kan vi nevne at førstekommende fredag er dagen vi reiser til Chesta for en ukes tid. Her skal vi få smake mer på det ekte bushlivet (altså: null nett). Dessverre må vi meddele dere at vår generelle internett-tilgang er svært redusert. Vi gjør vårt beste, men kan ikke love like hyppig oppdatering som i Nariobi. Likevel er det utrolig hyggelig å få kommentarer, og det settes stor pris på at dere følger så ivrig med!

God bless!

Lariam - do the dreams come true..?

Kawangware

I dag har vi vært i Kawangware-slummen. Vi besøkte ei kirke som driver et hjelpesenter for foreldreløse barn, mødre med HIV/aids og gatebarn som sliter med rusproblemer.

Vår gave til senteret bestod bl.a. av et lunsjmåltid for TeFT pluss omtrent 150 barn. Tanken var så klart at vi skulle dele et felles måltid, men her fikk vi vårt første møte med de store kulturforskjellene. I Kenya er gjestfrihet utrolig viktig. Kommer en på besøk blir en tilbudt bare det beste, mens verten nøyer seg med restene. Da det var tid for lunsj ble vi altså overrasket med et skikkelig gourmét-måltid beregnet bare for oss gjester. Maten var bestillt fra en restaurant i byen, og var inkludert både kokk og servitør. Menyen bestod av to ulike fiskeretter, kyllingrett, ris, poteter og ulike grønnsaker - og det var bare å pøse på med brus!

For oss ble det en veldig sterk opplevelse å gå fra å sitte og snakke og leke med gatebarna, til å nyte et staselig måltid. I tillegg kunne vi se de andre stå utenfor i matkø for en noe stusseligere rett. Verden føltes ikke helt rettferdig. Samtidig var det viktig å vise overfor vertsskapet at vi følte oss beæret og satte pris på vennligheten.


Ellers må vi fremheve det utrolige humøret og den store gleden som møtte oss på stedet. Barna var utrolig vennlige og ivrige etter oppmerksomhet og nærkontakt. Vi ble temmelig varme i trøya av å ha ti unger hver kravlende rundt på kroppen. Det var nesten som å være et lekestativ. Senteret gjør en utrolig jobb med å gi mange et godt skoletilbud og hjelp til å komme seg bort fra gata. Dette besøket har gitt oss et innblikk i hvor omfattende slikt arbeid er, og hvor bra der at noen bryr seg og setter i gang hjelpeprosjekter. Vi føler det har vært en særdeles innholdsrik dag.

Vi lærer frukten å kjenne...

Hakuna matata

I dag har vi smakt Ugali, Kenyas nasjonalrett.
Inneholder: mais + hemmelig
Farge: offwhite
Konsistens: hard semulegrøt, tørr potetmos
Lukt: ikke eksisterende
Smak: (iflg. Lene) fantastisk mykt, medgjørelig og virker sunt, (iflg. Marie) semikrise, tørt og smaktløst, veldig kompakt.


Villmarksliv:
Vi tenkte vi skulle ta dere litt med inn i dyrelivet er på tomta. Vi har noen søte små og noen større grå.















Denne skumle katten snek seg langt innpå oss da vi i dag spilte volleyball, og lot seg ikke skremme hverken av vann, hoist eller fysisk forflyttelse. Første observasjon av dette individet ble gjort i nattens mulm og mørke av Kai Morten. Han gjorde det klart at vi hadde en panterunge truende nær.















Denne krokodillen fant vi på gulvet på soverommet vårt. Lene og Marie deler forresten et fint rom med himmelseng(myggnett).















Disse fantastiske apene begynner å bli farlig nærgående. Lene opplevde en småtraumatisk hendelse da hun fikk øyekontakt med den villeste i flokken. Det endte med fresing og tilbaketrekking av troppene. Apenes hobbysysler: løpe om kapp på tak og bakke, jage katter, stjele mat, plukke på hverandre mm. Alt dette med en unge klynget til magen.















Løve på flukt.


Nå må vi lage kveldsmat.

TeFT-deltaker smuglet våpen!!

Habari

Vi har nå ankommet livets vugge. Afrikansk jord er under våre føtter. Vi er mer enn tilfreds!I går ble vi møtt med deilig middag og en herlig piccolo-service.
Videre ble vi tildelt et eget hus hvor vi kan styre og stelle som vi vil. Her er det også et eget service-team som vasker huset hver dag og tar oppvask. Over all forventning!

Men så er det tid for å kommentere overskriften. Tro det eller ei, Marie Haraldstad har tatt seg gjennom alle sikkerthetskontrollene med et skikkelig drapsvåpen i håndbagasjen . Hun ble stoppet på Gardermoen med det resultat at hun ble fratatt en hårspray. Vi er noe bekymret over sikkerheten på flyplassene. Jaja en smuglerspire er født.

Dagen idag har vi brukt på den 80 mål store tomta NLM eier her i Nairobi. I morgen skal vi på hele 2 gudstjenseter, som vil vare uvisst lenge. Her vil det være musikalske innslag fra bl.a. TeFT-gruppa. Vi gleder oss veldig!

Tørketid

Vår første største vanskeligste og ugreie hindring har ankommet! Vi har ikke vann. Man skulle tro at slikt er bare å finne i Afrikanske strøk, men den gang ei. VI ER FORTSATT I OSLO!

Den fryktede Giardia-parasitten har gjort sitt inntog. Dette fører oss tilbake til primetive steinaldermetoder. Vannet skal ikke bare kokes, det skal koke i 3 hele lange sammenhengende minutter . Dette byr på vanskeligheter, da hverken vann- eller kaffekoker er i stand til å utføre en slik prosess.

Grunnet dette nyoppståtte problemet har vi konkludert med at det tryggeste vil være å forlate landet for en lengre periode.

Vi vil ha vann
levende vann
Leve uten vann går ikke ann

Vi vil ha vann levende vann
kom og gi oss vannet du som kann!



Se på denne go'biten av en parasitt:

Oppvarming på Fjellhaug

Da var tiden inne for vår aller første oppdatering. Siden sist har vi pakket sekkene, og rettet våre neser mot den østre delen av landet, nærmere bestemt vår alles kjære hovedstad; Verden , Europa, Norge, Oslo, Sinsen, Fjellhaug.

Her har vi så smått begynt på de fysiske og psykiske forberedelsene til utenlandsoppholdet. Gjengen er en god sum, og går under navnet "De tolv". Vi blir vist frem rundt på bibelskolen som den nye juvelen i krona. Vi blir sett på som misjonærspirer, og får nyte godt av rikelig med vanning og gjødsling i form av oppmuntring og oppvarting.

Dagen begynte med opplæring i sang og musikk. Vi har fått i oppgave å lage et sangreportoar med livlige bevegelser for å kunne ha noe å stille opp med rundt hos de ulike menighetene. Vi ser frem til å svinge oss til afrikanske rytmer når den tid står for døren. Etter lunsj dro vi på isen

og spilte ishockey. Det gikk villt for seg. De med noe dårligere dypdesyn, koordinasjon og kondisjon fikk smake

veggen både titt og ofte. Men vi er storfornøyde.

Til den det måtte angå

Kjære kjærester, familie, venner, perifere venner, bekjente og diverse skuelystne.
I anledning vår pilgrimsreise til Afrika , tenkte vi det ville være artig å tilfredsstille det store plenum, som sårt har gitt uttrykk for ønskede oppdateringer. Så her er en blogg.

På forhånd vær så god.